Først og fremst vil bare jeg takke for en helt utrolig opplevelse. Det er første gangen jeg har vært med i en laiv av et slikt kaliber, og jeg kan bare si at jeg er forstummet over alt det som har skjedd. Jada, pun intended ;)
Det mest spennende, synes jeg, med en slik laiv er følelsen av å være med på å skape en fortelling. Vi har alle vår egen side av denne fortellingen, og jeg tenkte jeg hadde lyst fortelle litt om min egen opplevelse. Jeg beklager om dette ble litt langt, men det var virkelig detaljene som gjorde at det gikk som det gikk for min del. Denne teksten vil, mer eller mindre, oppklare hendelsene rundt forgiftningen av Irina, det politiske møtet, samt drapet på Natasha Konjova.
Før jeg fikk rollen min sa jeg at jeg ønsket jeg å få en del å gjøre slik at jeg ikke skulle være usikker på hva jeg skulle finne på, og da jeg fikk rollen min sto det en kommentar at jeg hadde ”veldig masse plott”, til tross for at lista kun inneholdt to-tre punkter. Det skulle vise seg at bare ett av disse punktene var nok til å dra meg ut på livsfarlige situasjoner og intriger der jeg flere ganger følte døden klamre rundt nakken på meg. Skummelt? Ja. Så skummelt at jeg hadde (faktisk) mareritt natt til søndag om at Irina Makarova prøvde å ta livet av meg.
Jeg ankom Den Grønne Ugle som Sergej Makarov sammen med min kone Irina og min datter Alexandra, samt min kones assistent hr. Bukahriin. Jobben min i Sovjetunionen var opplæring i magisk kampteknikk i Spetznas, men for denne helgen hadde jeg helt andre planer. Mens familien trodde at turen til Finland var grunnet et ønske om ferie hadde jeg intensjonen om å overlevere hemmelighetsstemplede dokumenter om atomvåpen fra Sovjet til vestlige magidepartementer. Årsaken var at Hiroshima, som hadde blitt bombet, i virkeligheten var en magisk by. Atomvåpnene var for sterke til at magikere kunne beskytte seg fra dem, og symboliserte dermed en likestilling av gomper og trollmenn. Redselen for en atomkrig berørte dermed magikere like mye som alle andre, og dette måtte vi stoppe dersom den kalde krigen skulle finne på å bli varm.
Med papirene gjemt godt under madrassen, prøvde jeg, som spiller, å bli godt kjent med den arrogante og diskriminerende rollen min mens jeg selektivt valgte ut de menneskene jeg anså verdige min oppmerksomhet. Ingen kommunist måtte på noen måte få snusen i planene mine, og langt mindre min egen kone. Det stod nemlig en advarsel i rollebeskrivelsen at om noen skulle finne det ut ville jeg bli drept. Et feilgrep var altså ikke et alternativ.
Lørdagen kom og jeg hadde fått en håndfull gode kontakter og en hel drøss med fiender. Jeg innså at dersom skulle jeg få til et møte uten min kones nysgjerrighet i nærheten ville jeg bli nødt til å forgifte henne. Først ba jeg Bukahriin kjøpe eliksiren ”den levende døds drikk” fra Pekka, fordi jeg sa jeg trengte et søvnmiddel for å få sove til natten. Deretter (en god stund etter) skrev jeg et rykte om at Irina led av epilepsi, og ba min assistent om å ”undersøke rykter i området” for så å rapportere til meg. Han kunne rapportere nøyaktig det jeg hadde spredt ut, og kunne dermed tro at jeg ikke kjente til ryktet fra før av. Eliksiren gjemte jeg i stokken til senere.
Da tiden for møtet nærmet seg ba jeg om å få sendt noe vann over til gressplenen der folk spilte fordi solen stekte sånn. Deretter kunne jeg stå ved siden av folkemengden for å ta imot to glass og gi det ene glasset til Bukahriin idet jeg slapp eliksiren diskret ned i glasset, slik at han selv kunne gi det til Irina. Alt dette skjedde i full offentlighet, og jeg hadde dermed vitner fra en ti-tolv mennesker at det var minst tre personer som hadde båret glasset før Irina mottok det. Min mulighet til å spre skyld var dermed stor.
Før hun hadde rukket å drikke noe av det gikk jeg ned til rommet for å hente papirene mine, og gikk opp etterpå for å delta på møtet. På veien var det selvfølgelig mye styr fordi Irina hadde besvimt, og til min store glede kunne jeg høre helt ukjente mennesker si at ”det var nok et epilepsianfall”. Planen med dette var at så snart møtet var over skulle jeg sitte ved siden av henne da hun våknet slik at hun ikke skulle fatte mistanke. Dette, derimot, gikk ikke etter planen.
Møtet bestod av en masse mennesker (kanskje tretten), og ikke en liten forsamling på fire-fem stykker som jeg hadde trodd. Jeg holdt en briefing for dem og sendte arkene rundt. Det hele ble dokumentert av tre sekretærer i tillegg til demografen i grønt (husker ikke alle navnene, beklager). Plutselig, omtrent et kvarter inn i møtet, stormer Bukahriin inn i rommet og prøver å kaste en forstummio på fru Valhalla som sto og holdt vakt. Han blir selv lammet og faller i bakken. Frykten for at noen har funnet ut om papirene tar tak i meg, og det hjelper ikke mye at fru Valhalla kan meddele at også min kone står utenfor.
Som et hell i uhell var det en amerikaner, Donald Poe, tilstedet som jeg kvelden i forveien hadde fått høre var en forglemmiariker. Mens han sletter Bukahriins mulige minne om min tilstedeværelse, smetter jeg ut bakdøra, igjennom skogen og ut ved ryktedoen. At de forbipasserende menneskene på tunet verken så eller hørte meg i skogen er et mirakel. Møtet, for min del, var over.
Etter dette ble det bare verre. Irina forandret seg helt etter dette siden jeg hadde forsvunnet da hun hadde blitt forgiftet. Alt jeg sa bare falt av henne, og jeg var nødt til å skaffe meg en syndebukk. Heldigvis hadde jeg sett for meg at dette kunne skje. Umiddelbart skrev jeg opp en melding på ryktedoen om at Bukahriin var blitt sett sammen med Pekka for å kjøpe eliksirer for å prøve og gjøre ham skyldig i de ulike forgiftningene som hadde skjedd iløpet av helgen. Det faktum at han var den som ga glasset til Irina ville gjøre ham til mistenkt. Da det senere var en stuepike som hadde blitt tatt for en forgiftning ville hun som hentet vannet til oss også bli mistenkt.
Problemet var at dette var lite håndfast. Irina trodde ikke på ryktene og forholdt seg svært kald til meg hele dagen. Med tanke på tidligere hendelser angående Bukahriin spurte jeg Pekka personlig om han hadde noe falskt verifiserum. På den måten ville jeg kunne sette styrke i ryktene ved at folk tror jeg snakker sant, så lenge det jeg løy om var nøye gjennomtenkt og virket som en helt rimelig forklaring.
Jeg må også meddele at jeg hadde god grunn til å frykte Irina, ettersom ikke bare hun, men også resten av familien vår kunne kaste diverse utilgivelige forbannelser. Alle unntatt meg. Det å gi henne en grunn til å stole på meg var derfor vitalt for at jeg skulle overleve. Strategier var i grunnen det eneste jeg hadde mot henne.
Å kjøpe falskt verifiserum er nok det klokeste jeg har gjort på hele laiven. Søndag formiddag tok kona og niesen min stien opp mot tunet sammen med meg, og da jeg virkelig hadde troen på at alt var i skjønneste orden valgte de å forstumme meg og komme med anklagelser om landsforæderi. Jeg ga dem tryllestaven min og kunne dermed trygt bli fri fra forstummio. Etter å ha fortalt dem om ”verifiserumet” jeg hadde gjemt i stokken fant vi et passende sted for litt ”sannhet”. Jeg fortalte dem at det var Natasha Konjova som sannsynligvis hadde overlevert papirene, muligens som en hevn mot Sovjetunionen fordi Irina tidligere hadde tatt livet av hennes far; Lavrentin Konjova. Hr. Konjova hadde vi begravet i hagen vår i Sovjet (en god stund før ferien), og Natasha selv visste selvfølgelig ingenting om dette drapet. Angående forgiftingen av Irina ga jeg Bukahriin skylden, men sa at jeg ikke hadde noen bevis. Irina begynte å lure på om ikke de to hadde samarbeidet om dette, ettersom de hadde tilbrakt svært mye tid sammen. Dette var også noe planlagt fra min side, da jeg hadde stadig oppfordret Bukahriin om å tilbringe tid med Natasha (han hadde tydeligvis følelser for henne). Jeg foreslo at vi kunne gjøre det beste og enkle; ta livet av Natasha. Tross alt, i samtalene jeg hadde med Natasha om hennes fars forsvinning (mohahaha) fortalte hun meg at moren hennes døde da hun var liten, og siden Irina dagen før hadde drept onkelen hennes (Dimitri Komanov) var det ingen som kom til å savne henne. Dessuten, fra det jeg hadde smuglest av notatboka hennes, så var hun tilgjenger av likeverd, og hun ga dårlig innflytelse over Anastasia (en annen ungkomsomol). Hun trengte å dø. Det kunne ikke blitt mer perfekt.
Etter å fått en motgift mot ”verifiserumet” jeg drakk insisterte Irina på at vi skulle tvinge sannheten ut av Natasha før vi tok livet av henne. Selvfølgelig visste jeg allerede hva sannheten var og kunne ikke la dette skje. Jeg kjøpte en kniv av den langhårede finnen (Kjetil). Deretter kunne jeg fortelle Natasha at jeg hadde nyheter om hennes far, og at hun måtte gjøre nøyaktig som jeg sa. Vi fikk det til å se ut som om jeg prøvde å få henne med meg til det stedet jeg hadde avtalt med Irina, mens vi i virkeligheten var på vei mot skogholtet ved spisesalen. Selvfølgelig ville hun vite hva som hadde skjedd med hennes far, og det fikk hun. Jeg fortalte henne at Irina hadde drept faren hennes, og så drepte jeg henne. Deretter la jeg meg på bakken for å spillet lammet inntil vi ble funnet. Ironien skulle ha det til at Bukahriin var en av de to som fant oss først. Til politiet sa jeg at jeg var angrepet bakfra, men at den skyldige var en høyrehendt mann med mørk tryllestav, og dem var det mange av. Selv er jeg venstrehendt.
Irina ble forbannet over at jeg ikke hadde gjort som planlagt. Jeg løy som vanlig, og det ble med det. Deretter satte vi opp en plan som innebar at hun befalte meg til å fortsette å lyve om denne hendelsen til tross for eventuell inntagelse av ekte verifiserum (vi anså befalio som sterkere enn verifiserum i dette tilfellet). Dessverre sa finsk politi at de ikke hadde verifiserum tilgjengelig, men kravet mitt om å bruke det styrket i det minste kredibiliteten rundt avhøret.
Slutten på det hele var alle sammen vitne til. Jeg ble arrestert for mistanke om drap. Det er to veldig gode grunner til nettopp det. Det ene var at jeg undervurderte han som solgte meg kniven. Jeg hadde aldri trodd at han skulle bry seg, langt mindre angi meg, spesielt når jeg hadde betalt ham til å tie stille om kjøpet. Lojaliteten hans var tydeligvis større en forventet. Den andre årsaken er av en helt annen art; Bukahriins intense kjærlighet for Natasha. I de siste timene var han svært pågående når det kom til å få saken oppklart, og sa gang på gang at han ville gjøre hva som helst for å få hendene sine på den skyldige. Forsøkene mine på å lede ham på ville veier (for eksempel ryktene om Shirley Johnson som ville ha en sølvkniv) hjalp ikke mye. Hvorvidt hans pågangsmot tvang politiet i en retning der de fant noen spor vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at siden Irina også ble arrestert er det nå ikke lenger så mange som kan kaste en ny befalio på meg dersom noen skulle gi meg et glass med ekte verifiserum. I så fall ville den fulle og hele sannheten komme fram en gang for alle.
Det var utrolig moro og spennende å spille en slik utfordrende rolle, og jeg er sikker på at mange av dere har interessante historier å fortelle. Jeg vil oppfordre dere alle til å skrive ned hva som hendte med deg på din ferie på Den Grønne Ugle. Jeg leser dem gjerne!
Skrevet av Carl Fredrik (Sergej Makarov)
Den sølvdolken det snakkes om var nok samme dolk som opprinnelig eides av Guenevive Crowley (og som hele fredag og lørdag ble båret meget godt synlig i hennes belte)
SvarSlett