Korrespondentbrev 2

Korrespondentbrevet

Han er død. Det er det eneste som står i hodet mitt nå. Han er død og det er ingen vei tilbake. Han er død og hans trolovede feller bitre tårer bak sitt profesjonelle smil mens hun serverer gjestenes frokost. Han er død og alt er forandret. Per Erik ”Pekka” Svinhufvud var min barndomsvenn, min kompanjerende Knakker på livets rumpeldunkbane. Sammen skapte vi uendelig med ugagn for våre stakkars lærere på Dovregubbens Hall til både glede og forferdelse for våre medelever. Gode minner og en tapt tid.

Jeg dro til Finland for å finne den store nyhetsoverskriften. Den burde kanskje være at Proff. Constance Edwards nå er anholdt etter et angrep i Den Grønne Ugles storsal, der en trollmann ble hardt skadet og to hekser torturert med martyrioforbannelsen. Men Per Erik er død. Han kan ikke gjenoppvekkes med en eliksir eller trøstende ord.

Det begynte etter at vi alle trodde det var over. Constance Edwards var arrestert og fjernet fra stedet sammen med sine makkere. Hekser og trollmenn hadde vendt sine hoder mot drømmeland og de få av oss som fortsatt var oppe begynte som smått å vurdere samme sti. Jeg var på vei til mitt rom da jeg så det. Et lysglimt i et brilleglass fanget mitt øye og jeg snudde meg fra den halvåpnede døren inn til hytta. Da så jeg Pekka følge etter Archibald Crowley og to av hans døtre ned mot vannet. Så lenge jeg hadde vært på stedet hadde jeg håpet på noen saftige overskrifter om familien Crowley, og intetanende om deres intensjoner, fulgte jeg stille etter et godt stykke bak dem. Så må jeg ha tatt en feil vending. Jeg måtte snu og trodde en stund at jeg hadde mistet dem, men da jeg kom tilbake til veiskillet, så jeg deres kappekledde siluetter mot vannet i måneskinnet. Men det var bare tre silhuetter der. Og stemmer.

”Skal vi dumpe ham her?”

”Ja, bare kast ham uti.”

Jeg tittet opp fra mitt gjemmested idet skikkelsene kastet noe på vannet med et illevarslende plask. Det sendte frysninger over ryggen på meg, hjertet mitt sank og kroppen min virket som forstenet. Lamslått stod jeg der og så skikkelsene forsvinne opp mot hyttene igjen. Først da den siste kappen forsvant fra månelysets avslørende stråler, klarte jeg å bevege meg igjen, men mine ben føltes ikke som mine egne, og som om jeg var under en slags befalioforbannelse av min egen bevissthet gikk jeg systematisk frem ved å trekke det som viste seg å være Pekkas kropp opp av vannet. Jeg sjekket etter et hvert livstegn og fant hans strupe kuttet og huden hans hadde fått et blålig skjær. Fortsatt i min underlige tilstand tok mine ben meg opp mot hovedhuset der Margareth Bole, Pavo Corpella og Oili Vanhalla var å finne. Som om jeg hadde funnet stemmen min for første gang fikk jeg stotret frem ordene.

”Han er død. Han ligger der nede ved vannet. Jeg fikk trukket ham ut, men han er død. Kan noen fortelle hans forlovede? Kan noen finne familien Crowley og anholde dem for avhør?”

Etter det gikk alt så altfor fort. De skyldige ble raskt funnet, stilt til avhør der de gikk med på å drikke verifiserum og få sine staver konfiskert. De tilstod alt. Saken løst.

Om sorgen bare kunne oppløses av noen svar. Om smerten bare kunne bli lindret ved de skyldiges straff. Om Per Erik bare få liv ved deres tilståelse. I stedet sitter man igjen med sinnet, hatet og angeren. Men kanskje også håpet?

Er det lov å håpe i en slik stund? Å håpe at Genevive Crowleys anger og ønske om botgjørelse gjennom omsorg for sin tapte, og nå gjenfunnede datter, kan være starten på noe et nytt og godt? At James Draco Crowleys gjennom sin visjonære ambisjon om å jobbe for et mer inkluderende og likestilt samfunn kan vasket blodet vekk fra sin families navn, slik Humlesnurr gjenopprettet sitt da han bekjempet Grindelwald? Kan det helbrede et bittert hjerte fylt av anger, sinne og sorg? Vi står ved et veiskille. En ny tid. En tid for vanskelige valg og vanskeligere handlinger. Det er opp til oss å finne ut hva som er riktig og hva som bare er lett, hvilken vei vi skal gå. Det er opp til deg.

Vera Svensson

a.k.a.

Magda Mattsson