Beskytteren del 2
Anne og Katherine hadde dyttet sengene sine sammen en kveld for lenge siden de var blitt redde mens det tordnet ute, og hadde aldri flyttet dem fra hverandre igjen, men foretrakk å sove tett inntil hverandre som i en dobbeltseng. Han pekte mot den eldste søsteren først. Katherine hadde alltid vært der for ham og tatt vare på ham, til tross for at hun var noen år yngre enn ham. “Forglemmiarum,” Det var ikke lettere denne gangen. Det skal vel mer en to ganger til før det blir en vanesak å slette seg selv fra minnene til ens egne søsken. Anne var den vanskeligste så langt. Hun hadde alltid vært knyttet til søsknene sine. Hun hadde få venner, og lav selvtillit. De andre jentene på hennes egen alder gjorde det stadig klart for henne at hun var stygg, uintelligent og uinteressant. I James øyne var ingen av delene sant. Anne var hans vakre, talentfulle, selvstendige lillesøster. Hun strikket raskt og jevnt, og broderte de fineste broderier på hvilket stoff det skulle være, hun bakte fantastiske brød og småkaker, hun kunne klatre i trær bedre enn mange av guttene i klassen hennes, og hun leste bøker som hun ikke skulle kunne forstå på årevis. Han hadde alltid ment at de andres motbydelige oppførsel mot henne bunnet i sjalusi. “Aldri godta den første og verste gutten som frir til deg fordi du ikke tror du kan få eller fortjener bedre, Anne. Du fortjener bare den beste, og selv den beste må bevise for meg at han kan forbedre seg så han kan komme i nærheten av å fortjene deg.”
Foreldrenes soverom lå innerst i gangen, og han stoppet ett øyeblikk utenfor døren deres. Mens han stod der så han en mye yngre utgave av seg selv stå ved siden av seg, i pysjamas og med puten i hånden mens han banket på før han grep etter håndtaket som satt så høyt oppe på døren for å komme inn og få trøst etter et mareritt, eller for å få hjelp med en eller annen rar, uforklarlig ting som bare hadde skjedd om natten, som den gangen han hadde våknet og funnet ut at teppet han hadde lagt over seg hadde fått massevis av hull etter at han hadde drømt at han ble kvalt av varme. Nå som han kunne kontrollere magien skjedde ikke slike ting lenger, men minnet vekket en underlig følelse i ham. Døren knirket svakt i det han åpnet den for å gå inn, og han åpnet den bare så mye at han så vidt kunne smette inn, og han lot den stå oppe mens han var der. “Forglemmiarum.”
Fantastisk rørende historie :3
SvarSlett